<Ert>>

Det var en gang en prins som ville gifte seg med en prinsesse, men hun måtte være en ekte prinsesse. Han reiste over hele verden for å finne en, men ingen steder kunne han få det han ville ha. Det var nok prinsesser, men det var vanskelig å finne ut om de var ekte. Det var alltid noe med dem som ikke var som det skulle være. Så kom han hjem igjen og var lei seg, for han skulle gjerne ha hatt en ekte prinsesse.

En kveld kom det til et forferdelig uvær. Det var torden og lyn, og regnet øste ned i strømmer. Plutselig hørtes det banking på byporten, og den gamle kongen gikk for å åpne.

Det var en prinsesse som sto der ute foran porten. Men, du godeste! For et syn regnet og vinden hadde fått henne til å se ut. Vannet rant ned fra håret og klærne hennes; det rant ned i skotuppene og ut igjen ved hælene. Og likevel sa hun at hun var en ekte prinsesse.

«Vel, det skal vi snart finne ut av,» tenkte den gamle dronningen. Men hun sa ingenting, gikk inn på soverommet, tok alt sengetøyet av sengen og la en ert på bunnen. Så tok hun tjue madrasser og la dem oppå erten, og deretter tjue ærfugldunsenger oppå madrassene.

På dette måtte prinsessen ligge hele natten. Om morgenen ble hun spurt hvordan hun hadde sovet.

«Å, veldig fælt!» sa hun. «Jeg har knapt lukket øynene hele natten. Gud vet hva som var i sengen, men jeg lå på noe hardt, så jeg er svart og blå over hele kroppen. Det er forferdelig!»

Nå visste de at hun var en ekte prinsesse, for hun hadde følt erten rett gjennom de tjue madrassene og de tjue ærfugldunsengene.

Ingen andre enn en ekte prinsesse kunne være så følsom som det.

Så tok prinsen henne til kone, for nå visste han at han hadde en ekte prinsesse, og erten ble satt på museet, hvor den fortsatt kan sees, hvis ingen har stjålet den.

Der, det er en sann historie.